Driftsstøtte fra:

Oslo Kommune

Åpningstider kontor:

Man-fre 10.00-15.00

 

Tlf: 22 67 11 39

E-post: post@osloteatersenter.no

 

 

Oslo teatersenter

 

Besøksadresse:

Hovinveien 1

0576 Oslo

 

Postadresse:

Postboks 2893 Tøyen

0608 Oslo

 

 

 

  • Facebook - Black Circle
  • Twitter - Black Circle
  • Instagram - Black Circle
  • Flickr - Black Circle
  • LinkedIn - Black Circle

LA MEG PRESENTERE:

Som daglig leder treffer jeg mange spennende scenekunstnere og viktig stemmer her på Oslo teatersenter. Disse ønsker jeg å presentere for dere.

LA MEG PRESENTERE....

 

SARA WILHELMSEN

 

Tittel: Prosjektleder/ manusforfatter /skuespiller

Alder : 21

Bosted :  Oslo

Aktuelt:  «Se min ild»  med Skøyerstaten

 

 

Det har vært innspurt på Skøyerstatens prøver her på Oslo teatersenter. Menn med kule hatter, damer med feiende flotte skjørt, sterke stemmer og fyrrig musikk har strømmet forbi kontordøren min mens forestillingen «Se min ild» har blitt utviklet og finpusset på i Scenesalen. Jeg har avtale med ansvarlig for forestillingen Sara Wilhelmsen. Etter mange forsøk på å få til en samtale har vi avtale om at jeg skal ta tak i henne for en rask prat i pause fra prøvene.

 

Hvem er du Sara, spør jeg og ber henne fortelle om seg selv. 

 

Hun forteller om barndommen sin, reflektert og velformulert, med en autoritet bak som skulle tilsi en eldre person enn den vevre jenta i skinnstolen ovenfor meg. 

 

Sara kommer fra Molde. Hun har vokst opp både i rosenes by og på Flisa. Teater har hun holdt på med siden hun var 9. Moren, som var skuespiller og som i dag jobber som vernepleier, skrev sketsjer som Sara fremførte. I barneteatret Poppeloppe i Molde var det lek og mye gøy, inntil hun ble for gammel for poppeloppene og begynte i et lokalt ungdomslag.

Sara flyttet til Ålesund og startet på dramalinje. Der ble hun introdusert til  disiplin og struktur i teatret, - og teaterarbeidet ble mer alvorlig. Hun fikk erfaring fra prosjektarbeid og coproduksjoner. Ved Barneteatret Vårt i Ålesund var hun  kunstnerisk assistent, hun fikk erfaring fra performance og deviced theatre. Kort sagt, erfaring fra alle sider ved teaterproduksjon. I tillegg fikk hun også grundig innblikk innen teaterhistorie.

 

Planen var å fortsette teaterutdanningen, og hun flyttet til Oslo . Men Sara var lei av prestasjonsjag og vekt på karakterer. Sara ville leke med teater! Hun  droppet skoleinstitusjonen og satset på sitt eget personlige teaterprosjekt; «Se min ild».

 

Hva er viktig for deg nå? 

 

Sara snakker med innlevelse og tyngde om sin bakgrunnshistorie:

Jeg brenner for historien til taterne, - jeg vil belyse ting som skjer. Urettferdighet for eksempel. l Politiske spørsmål, -  og filosofiske! 

 

Sara har skrevet manuset til «Se min ild», sammen med regissør Øyvind Osmo Eriksen. 

Det begynte med taterhistorien, - det har vært mye splid...  Sara er ettertenksom,

I dagens tatermiljø finnes en del skam..., en forsoningsprosess foregår, på bakgrunn av historien om taterne.

 

Tater-Milla, en sterk og viktig kvinne i taternes historie, er Saras tippoldemor. Det er hennes historie om det reisende livet på landevegen og verdiene i tatersamfunnene som er Saras inspirasjon for teaterstykket hun arbeider med:

 

Jeg ønsker en debatt om fremtiden vår. Folk i dagens samfunn vet ikke hvem tatere er. Det er gamle myter, stigmatisering, – mye skam. Det er motstand fra tatere selv, som ikke vil historien skal fortelles.

De vil legge lokk på historien, de vil  glemme sin historie. Som ung kan jeg se på arven vår med et litt nytt blikk; med en avstand til historien, men med nærhet til kulturen jeg vokste opp i. 

Jeg vil løfte frem det vakre og tidløse i taterkulturen, som har en viktig posisjon i den norske kulturarven. Taterne har bidratt til utvikling av det norske. Et folk som har reist og overlevd i tusenvis av år. Fra 1500 tallet har vi blitt møtt med motstand. Fremdeles er vi her. Jeg vil synliggjøre at tatere finnes fremdeles. Vi må alle lære å akseptere det som er annerledes. 

 

Det handler mye om fremmedfrykt. Det handler om frihet, - noe vi alle trenger å reflektere over. Det er friheten som ligger til grunn.

 

Sara ble ropt inn på prøve igjen før jeg rakk å stille flere spørsmål.

Jeg ville spørre om hvordan scenekunsten skal oppnå og fylle sin rolle i samtiden.

 

Jeg tror jeg vet hva svaret hennes kunne ha blitt: 

Teaterkunst må være fri, og stolt. Den må ikke la seg hundse. I storm må den være som sivene ved elven, bøye seg litt, og ikke knekke. En dag er det sult, den neste danses det av glede! 

Teatret, som taterne, overlever fordi det må være i stadig bevegelse med tiden....

 

Noen timer før jeg skev denne presentasjonen av Sara ferdig, var jeg og så forestillingen hennes;

foran meg i publikum , litt på skrå fremfor meg, slik at jeg akkurat kan se profilen til en dame, - ser jeg tårer renne nedover kinnet hennes. En middelaldrende dame. Velstelt med lyst hår og pene klær. Tårene kommer når en voiceover mannstemme snakker tørt og følelsesløst om viktigheten av rasehygiene, om problemet sigøynerne, om ukrutt, ugress og dårlig moral. Om rensing...

 

Det lyder hjerteskjærende kjent. Jeg har hørt offentlige personer i dagens Norge si noe lignende. Nå nylig.

 

Sara, vi har en lang vei å gå. Takk for dine modige skritt.

 

 

 

 

 

Please reload

Andre innlegg: 
Please reload

FØLG OSS:
  • Facebook B&W
  • Twitter B&W
  • Instagram B&W
  • Flickr B&W
  • mnd.png